Stillbilete i rørsle

Stillbilete som snappar augneblink i ei sakte rørsle.

Det fyrste som er fint i den Brageprisvinnande novellesamlinga til Arne Lygre er å lesa oversynet over innhaldet: «Omkull», «Trekk», «Timebesøk», «Avbrutt», «Følelse av sjø», «Tilmålt», «Dur», «Trengsel», «Hjemmefra», «Sidegatebesøk», «Anelse slutt», «Addisjonsbevegelser». Det er noko presist, noko liketil og noko løynd i titlane. Og dei gjev det dei lovar: noveller som snappar augneblink, som opnar opp, som gøymer og lukkar att, som lurer, hintar, og som alltid held litt, litt att. Akkuart nok til at eg blir svolten.

Det andre som er fint i novellesamlinga til Arne Lygre er Dea, ei kvinne som går att, namngjetne som «Dea», som «hun», som «du», som ei anna kvinne, som ei fiktiv syster, som ung, som gammal, som glad, som rastlaus, som døyande, som død. I opningsnovella «Om kull» gjev ho seg ut for å vera døv, i ein togkupé saman med to unge gutar. I «Er du» blir ho spurt om ho er Stella, svarar ja og må forstilla seg som blind. Og i «Anelse slutt» spelar ho for ein dag ei oppdikta syster og nærmar seg eit anna menneske på nytt: Det handlar om å skjula seg, om å pressa sitt eige sjølv, om å prøva å gripa seg sjølv, om å leita og om å koma til syne, meir og meir.

Det tredje eg likar ved novellene til Arne Lygre er rytmen. Han varierer mellom løpande prosatekst og dialogar sett opp som i eit drama. Det er òg gjennom dramatikken Arne Lygre til no har uttrykt seg, og han har vekt internasjonal merksemd med samtidsdramatikken sin, mellom anna i Tyskland. Og ein skjønar at han må vera ein god dramatikar. For dialogane i novellene er så utruleg fine, så rare, så presise i si kvardagslege form, så rytmiske der tempoet aukar, og jamnar seg ut, setningar flyt over i kvarandre for så å bli til utsegn hogd til på kvar si linje:

«Dette gidder jeg ikke.

Hvor skal du?

Hjem.»

Eller når Lygre lar dialogar bevega seg som bølgjer gjennom teksten: «... og tausheten mellom dem avløses av Bellas jeg blir aldri lei av utsikten her oppe, Dea som sier jeg visste ikke at byen var så vakker før jeg kom opp hit, og hans eget jeg er ikke trøtt».

Det novellene, desse glimta av Dea kanskje mest av alt handlar om, er å finna noko i seg som ein ikkje vil mista av synet. Noko lengtande, men òg noko utrygt som kanskje oppstår i eit møte, som kanskje eksisterer i ein relasjon. Som den korte, presise og utruleg fine novella «Stillbilde» skildrar det:

«Det er noe annet også.

Hva?

Det jeg ikke kan få ut av hodet. Som kverner i meg.

Hva da?

At det er sånn det blir fremover, sånn som det er nå. At ikke noe plutselig bare kan skje. Noe helt annet. At det er den jeg er, den som jeg er sammen med deg. Den tanken, at jeg er funnet.»

Margunn Vikingstad, 22. november 2004