Krig, skyld og ansvar 

Arne Lygres første roman gir assosiasjoner til Beckett og Fosse. 

At den andre verdenskrig kommer til å interessere oss noen år til, er ingen dristig spådom. Arne Lygres første roman kutter bokstavelig talt inn til beinet i spørsmål om krig, skyld og sannhet. Likevel unner jeg mange lesere å komme til denne romanen med like lite forhåndskunnskap som meg. Bare å vite at den foregår i 2013, er for mye. Å knytte den til andre verdenskrig er unødvendig. For romanens egen tekst går bedre, mer forsiktige og utspekulerte veier.

Forfatteren Arne Lygre (f.1968) regnes som en av Norges mest lovende yngre dramatikere. Han fikk Brageprisen for sin første novellesamling «Tid inne». «Et siste ansikt» er hans første roman. Boka lurer temaer som krig, skyld og ansvar inn på måter som er vanskelig å gjengi kort. Først etter hundre sider noterer jeg at dette foregår noen år fram i tid, ved 70-årsminnet for andre verdenskrig. Jeg leste romanen tidlig, uten å kjenne presseomtale, omslag og all den presentasjonen som denne anmeldelsen er en del av. Og nøt det. For noe av romanens styrke er den nakne, nesten beckettske åpningen: To eldre, ensomme mennesker treffes tilsynelatende tilfeldig på en benk i en park. Romanen åpner i et forførerisk enkelt og lokkende språk. Slik:

«Daniel sitter ikke lenger i sine egne tanker. Den gamle damen er i ferd med å sette seg på benken han lenge har hatt alene. Han har ikke sett henne komme, men nå er hun der. Hun er en av dem som ikke støyer unødig, tenker han og snur seg i hennes retning, ser henne slippe seg forsiktig ned mot sitteflaten, centimeter for centimeter, som om hun er redd for å la kroppen falle selv det lille stykket. Et øyeblikk henger hun i luften, lårmuskulaturen har ikke flere centimeter inne, hun må henge der eller la seg slippe ned, hun nøler, henger, han ser henne og kjenner en ømhet man sjelden kjenner for såpass fremmede mennesker.» Åpningen antyder et hav av tid og hendelser forut for dette møtet. Daniel har sittet der lenge, damen er gammel. Begge kjemper på ulike vis mot tyngdekraften, et velkjent uttrykk for det verdslige, det materielle eller timelige. Eller døden. De aller fleste havner ved hjelp av tyngdekraften seks fot under jorden. I tillegg til Beckett, får jeg assosiasjoner til Jon Fosse når jeg leser Lygre. Den gamle damen henger over benken slik hellene henger over naust eller mennesker i dramaer som «Vakkert». Hellene beskytter når de henger, og dreper hvis de faller i feil øyeblikk. Til og med oppsettet av tekst på sidene i «Et siste ansikt»  minner om Fosses dramatikk: ujevn høyremarg. Prosateksten åpnes for poesi – og for et gammelt, men utslitelig emne i litteraturen: Hvilket ansvar har jeg for andre mennesker? Hvilken plikt har jeg til å holde dem oppe, hindre dem i å falle?

Til tross for tematiske likheter med tidligere forfattere, har Arne Lygre definitivt funnet en egen stil. Hans prosa ligner ikke på noe annet som utgis på norsk. De første 50 sidene beskriver to ensomme menneskers mislykkede forsøk på å nærme seg hverandre. Fortelleren skifter perspektiv mellom de to. Beretningen er lukket om de to. Deretter tar boka andre veier, utvider perspektivet til nærmest verdenshistoriske dimensjoner, samtidig som hovedpersonene utrykker seg med økende patos. Daniel nærmer seg hennes hjem, nølende:

«Jeg kan ikke bli stående foran henne og stokke ordene, uten en unnskyldning, tenker han. Jeg kan ikke slå meg ut i nødsfall, tenker han. Jeg velger ikke lenger vold. Det siste tenker han ikke, men det kunne han like gjerne gjort. Det var sånn alt begynte. Alt med henne. Nå.»

Disse setningene er uhyggelige. Hva betyr det at han «velger ikke lenger vold»? Har han gjort det før? Vil han gjøre det igjen? Og hvem er det som forteller dette, og vet, ikke bare hva Daniel tenker, men hva han «like gjerne» kunne ha tenkt? Som leser får jeg vekselvis tillit til og sterk mistro til fortelleren i Lygres roman. Etter hvert lar han til og med døde kropper tale. Jeg finner ikke ut av det: Vil disse to eldre menneskene hverandre noe godt? Vil fortelleren meg noe godt? Og nettopp denne tvilen er en del av romanens kvalitet.

Fortellingens dreining mot et verdensdrama skjer blant annet gjennom et spørsmål: «Hva skjer med oss når de grusomhetene som har definert oss i så lang tid, ikke lenger er viktige?» Spørsmålet knytter boka til hendelser som foregår her og nå, mens denne anmeldelsen skrives. Handlinger utført i Midtøsten utfordrer også nordmenns forhold til historien. Og Günter Grass setter med sin Waffen SS-bekjennelse tysk etterkrigshistorie i nytt lys. I romanen er den eldre kvinnen blitt kalt inn som det siste overlevende vitnet fra konsentrasjonsleirene som ligger 70 år tilbake i tid. Men hun nøler med å reise. Etter hvert vikler romanen ut en komplisert floke av personlige og historiske forbindelser mellom de to menneskene som traff hverandre på benken. Ikke slik at alle tråder går opp. Men slik at jeg allerede nå føler meg overbevist om å ha lest en av høstens mest velskrevne og gåtefulle romaner.

Tom Egil Hverven, 21. august 2006