Når kan vi si at det er slutt?
Dramatiker og novellist Arne Lygre har skrevet sin første roman, et svært tankevekkende og egenartet stykke arbeid. Dette er en tekst som er vakker og sjokkerende på samme tid, og ikke er redd for å gå inn på ubehagelige sider ved det å være menneske.
I Arne Lygres (f. 1968) romandebut møter vi to ensomme mennesker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Daniel, en mann omkring de 60, tar kontakt med ei tjue år eldre dame i parken. Hun oppsøker hver dag den samme benken. Han vet dette. Og han oppsøker henne. Snart blir møtene på benken en vane, og fra å være fremmede, utvikler de seg på merkelig vis til å bli hverandres nærmeste.
Romanen lar de to fortelle hver sin versjon av historien ved å la fortelleperspektivet veksle mellom dem; den gamle damen forteller i jeg-person, mens Daniel beskrives gjennom en tredjepersonsstemme som ligger tett på hans egne tanker. Møtene mellom dem kan fra starten av virke tilfeldige, men gradvis avdekkes grunnen til at Daniel har valgt å ta kontakt med nettopp henne, og at han faktisk har spionert på henne i lengre tid før han turte å ta kontakt. De to er asosiale mennesker, og det å inngå en relasjon utgjør en ikke uproblematisk investering for dem begge, og vekker spørsmål om hvor mye de ønsker å avsløre om seg sjøl, og om de faktisk er i stand til å nå fram til hverandre.
Jeg må innrømme at jeg gjennom de første innledende kapitlene hadde problemer med å få taket på menneskene bak språket. Karakterene framsto som usynlige bak et skjold av korrekt og analyserende språkføring. Jeg trodde på tankene deres, men ikke det korrekte språket de ble gjengitt i. Språket opplevdes konstruert, renslipt og kontrollert. Som når den gamle damen analyserer og gjetter seg til bevegelsesmønsteret til hennes nye benkekamerat:
Det kunne være noe ved hans måte som gjorde at brukt tid ikke så ut til å prege ham. At det ikke var mulig for meg å anta hvor lenge han hadde sittet der bare ved å se på ham. Isteden var det kanskje det at han alltid forlot benken ti minutter før meg som påvirket min oppfatning, som gjorde at jeg trodde at han hadde kommet til benken før meg med noenlunde samme tidsintervall. Han kunne ha helt andre behov enn meg, en helt annen lengde på sitt totale benkopphold. (s. 26)
Dette språket framstår for meg som svært vakkert, men likevel for distansert; jeg fikk ikke noe klart bilde av det åtti år gamle mennesket som denne stemmen skulle tilhøre; klarte ikke å koble de to sammen. Det samme gjaldt førsteinntrykket av Daniels stemme.
Denne forhastede dommen skulle jeg imidlertid senere angre på, og ta i meg. For historien utvikler seg med en voldsom, om enn stillfaren kraft, og personene framtrer snart som både virkelige og troverdige. Etter hvert som de to menneskene åpner seg for hverandre, slippes noe av det kontrollerte i språket opp, det gis plass til både bannord og utrop, fortvilelse og varme. Jeg tenker at de språklig kontrollerte tankerekkene og samtalene deres i begynnelsen kanskje var uttrykk for et lag av beskyttelse de hyllet seg inn i, som følge av usikkerhet.
Noe av det som gjør størst inntrykk, er hvordan disse tilsynelatende anonyme, stillfarne menneskene bærer rundt på sine livs dramaer uten at noen rundt dem vet om det. Det ved bokas åpningsscener jeg først trodde var tilfeldig og vilkårlig, erstattes snart av en følelse av djup nødvendighet, som skaper framdrift og en lavmælt, intens spenning. Teksten holder stadig tilbake informasjon som den ikke avslører før på strategiske tidspunkter. Det oppstår et fininnstilt samspill mellom faktisk tekst og undertekst, man aner stadig at bak disse få ordene, ligger det mye levd liv. Som når den gamle damen reflekterer over hvordan Daniel virker inn på henne: "Bevissthet fødte reaksjoner, og snart tok jeg i bruk måter jeg hadde lært meg tidligere for å glemme mennesker som måtte glemmes." (s. 39) Lygre behersker altså antydningens kunst, men han kan også sette inn enkelte nådestøt, som overrasker og rammer.
Det er ei merkelig bok, var og direkte på samme tid, og svært subtil, uten å overdrive bruken av effekter. Man kan merke Lygres dramatikerbakgrunn ved en slags stilistisk minimalisme, de presise og knappe dialogene, og at han kun beskriver det vesentligste. Fysiske omgivelser og omkringliggende detaljer i scenebildene er sparsommelig skildra, det er de to hovedpersonenes tanker, møter og knappe samtaler som står i sentrum.
Det er store, eksistensielle temaer som behandles her, andre verdenskrig og andre, mindre kjente, grusomheter har sin plass i de to personenes liv, og de stiller seg sjøl og hverandre sentrale etiske spørsmål om ansvar og skyld, tilgivelse og soning. Teksten peker på hvor raskt menneskeliv kan gripe inn i hverandre og skape store, alvorlige omveltninger. De to hovedpersonene er merket av skyldfølelse, tvang og sjølstraff, grunnet hendelser langt tilbake i tid, men som dukker opp i tankene deres og ikke lar dem få fred. Språkets dempede tone gjennom boka står i sterk kontrast til de grusomhetene det fortelles om. Det oppleves sjokkerende at disse hendelsene beskrives i et så vakkert språk:
... og jeg husket ikke noe annet enn alle blikkene, kvinnenes og vaktenes og hans bikk, jeg var den alle så på, og snart sto vi foran den utvalgte gruppen, og da, etter en stunds stillhet, spurte han meg hvem av de tyve vi skulle sende vekk i mitt sted. Dette sa han høyt, før han hviskende la til, bare til meg, hvem av dem skal dø, og da forsto jeg at jeg ikke skulle dø, det ble ikke skytevåpen mot tinningen, og jeg skulle leve, leve, og dette var det eneste viktige, alt, jeg!
Hvem? spurte han igjen, og jeg så på dem, redselen, de hadde skjønt det... (s. 145)
Minnene forfølger både den gamle damen og Daniel. Men hjelper det å huske alt? Hva hjelper det vår tid, nå? Muligheten for å glemme og legge vonde ting bak seg, settes opp mot faren ved å glemme. Gamle kriger avløses av stadig nye, så har vi lært noe av historien i det hele tatt? Den gamle damen er skeptisk til den kommende søttiårsmarkeringen av krigens slutt (ettersom handlingen i romanen er lagt til 2013), hun minnes markeringen tjue år tidligere:
Som en av de andre gangene. Femtiårsmarkeringen.
Hva da?
Srebrenica.
Massakren?
Markering og Srebrenica. Tett i tett.
Samme vår?
Hundreogsekstifem dager fra markering til nytt folkemord.
Har du talt dagene?
Jeg talte, den gang. Nå husker jeg. Alle statslederne. All verdens militærmakt. Sammen for at noe lignende aldri måtte skje igjen. Og likevel. (s. 112)
I tillegg til at dette utdraget viser hvor fint dialogen i boka er bygd opp, ser vi her tydelig romanens etiske prosjekt. Når tar grusomhetene slutt, og når kan vi få vår tilgivelse, og tillate oss å dø? Spørsmålene teksten reiser, knytter enkeltmennesket og storsamfunnet sammen og peker på hvordan omfattende historiske hendelser i bunn og grunn handler om enkeltindividers handlinger mot hverandre, deres personlige ansvar og skyld. Måten det lille og det store griper inn i hverandre i teksten er tankevekkende, og elegant utført. Da jeg var ferdig med boka, hadde den på svært kort tid rullet opp så grunnleggende, eksistensielle diskusjoner at den plutselig føltes svært viktig, og språket hadde også fått en markant kvalitet over seg, fordi jeg innså at Lygre har en stil, som han i tillegg gjennomfører svært overbevisende. Effektivt, dempet, og i et direkte, poetisk språk har Arne Lygre på få sider klart å fortelle en historie om svært store ting.
Lina Undrum Mariussen, 27. oktober 2006