Sterk, stram og stilig

Stort, stille og inntrengende alvor i sjeldent god romandebut jeg unner riktig mange å lese.

Det finnes massevis av helt ålreite bøker. Men hvor ofte skjer det egentlig at vi leser noe som virkelig gjør inntrykk? Kanskje ikke så altfor ofte. Desto sterkere og mer gledelig er møtet med den tvers igjennom gode litteraturen, den som gjør en forskjell, og etterlater et skarpt og varig avtrykk i hukommelsen.

Paradoksalt nok er slike utgivelser de vanskeligste å skrive om. Aller mest fordi frykten for å skrive dem i stykker kjennes påtrengende - kvalitet taler muligens best for seg selv. Samtidig er det et privilegium å få lov til å formidle litteratur som betyr noe, og slik sett har jeg et luksusproblem når jeg sliter med å finne de rette ordene for å beskrive Arne Lygres romandebut "Et siste ansikt".

Erfaren debutant

Med andre ord: Det er lett å være begeistret, men det er ikke like enkelt å finne et presist og adekvat uttrykk for den samme begeistringen. La meg derfor begynne med noe så ukomplisert som et par kalde fakta. Lygre (f. 1968), som er en anerkjent dramatiker med stykker som "Mamma og meg og menn", "Brått evig" og "Mann uten hensikt", debuterte som prosaforfatter med novellesamlingen "Tid inne" i 2004. Den mottok han Brageprisen for. I høst har han altså utgitt sin første roman, en roman han allerede har mottatt mange honnørord for, uten at medieoppmerksomheten har vært påtrengende stor.

Og kanskje blir man ikke medienes favoritt når man skriver en så alvorlig bok som denne romanen faktisk er. Den handler om skyld og personlig ansvar på et helt grunnleggende, eksistensielt nivå, og den gjør det på en måte som tvinger oss til å stoppe opp og tenke etter.

Nakent

Utgangspunktet for romanen er så nakent og udramatisk som det kan få blitt. En mann i 60-årsalderen sitter på en parkbenk i en navnløs by og iakttar en gammel dame som er i ferd med å sette seg ved siden av ham. Etter hvert skjønner vi at møtet langt fra er tilfeldig, samtidig som vi er vitne til at det vokser frem en merkelig form for kontakt mellom to ensomme skikkelser som fremstår som en slags siste overlevende i en anonymisert og vilkårlig verden. Dette inntrykket forsterkes av at romanen ikke beskjeftiger seg med miljøskildringer eller mer eller mindre perifere bipersoner - her er det de to vi først møter på benken, som får all oppmerksomhet.

Gradvis viser det seg at den høyst alminnelige og konkrete parkbenken har en utvidet funksjon. Både mannen og kvinnen sitter nemlig i mer overført betydning på en anklagebenk de selv har plassert seg på - de har begge synder å svare og sone for. Boken stopper imidlertid ikke der. På en subtil, stillferdig og intenst spenningsskapende måte kobler den det lille med det store, og slik får utgivelsen også en betydelig politisk og til og med verdenshistorisk dimensjon.

Smart stilist

Romanen er bygd opp ved hjelp av en rekke perspektivskifter mellom de to hovedpersonene. Språket forfatteren anvender for å skrive dem frem, er til å begynne med utpreget formelt, kjølig og distansert på en måte som umiddelbart kan kjennes kunstig, men som ved nærmere ettertanke snarere fungerer karakteriserende. Etter hvert som de to skikkelsene nærmer seg hverandre, sprekker også språket opp, og slik viser Lygre seg som en bevisst og smart stilist.

"Et siste ansikt" er en gåtefull roman som effektivt vet å utnytte alt den ikke forteller. Veldig mye mer kunne sies om bokens særegne dialog, om bruken av ujevn høyremarg og om de etiske implikasjonene av fortellingen. Her får jeg nøye meg med å understreke det jeg allerede har sagt: Dette er en utgivelse jeg unner riktig mange å få med seg.

Anne Merethe K. Prinos, 26. november 2006