Forbrytelse og straff

Arne Lygres roman «Et siste ansikt» er noe av det beste og jævligste jeg har lest på svært lenge. Det finslepte språket og de subtile antydningene bærer i seg den rystende historien til to mennesker som møtes på en benk.

Arne Lygre debuterte i 1998 med skuespillet «Mamma og meg og menn». Etter dette har han skrevet tre skuespill, før han i 2004 utga novellesamlingen «Tid inne», som innbrakte han Brageprisen. Lygres første roman, «Et siste ansikt», er nominert til P2-lytternes romanpris 2006 der vinneren kåres den 3. februar.

Hjernemennesker

Handlingen i «Et siste ansikt» pågår hovedsakelig inne i hodene på bokens to hovedpersoner. En mann i sekstiårene og en kvinne på rundt åtti. Ytre beskrivelser av miljøet som omgir dem eksisterer knapt, andre levende personer skimtes kun i bakgrunnen.

Fortellingen dreier sin akse rundt to mennesker som tenker og tenker, og heller gjetter seg frem til den andres beveggrunner framfor å spørre. De indre monologene forblir konstruerte scenarioer som hindrer en konstruktiv dialog, som kunne gitt innsikt i den andres motiver. Men med tanke på hva de har med seg i ryggsekken, er det forståelig at nøling og famling lenge forblir kommunikasjonsformen dem imellom.

Etter hvert som fortellingen skrider frem våger begge å tilnærme seg den andre på en mer direkte og konkret måte. Ikke mye, men nok til at man aner at et urovekkende drama ligger på lur mellom linjene og det uuttalte. Det fremkommer også at livslede og livsangst har resultert i at begge har søkt seg bort fra den konkrete og virkelige verden. En livsangst begge har forsøkt å bearbeide ved å skape et tilsynelatende tilfredstillende univers i det cerebrale rom, der all meningsbærende aktivitet pågår. To ensomme og resignerte individer på drift i en verden som ikke lenger gir mening, grunnet skjellsettende opplevelser tidligere i livet. To mennesker som gjennom et langt liv har lyktes med å dekke over eller fortrenge grusomheter fra fortiden.

Kanskje lener hun seg inn mot døren og lytter, hun også, på samme sted som han, at de nå er nærmere hverandre fysisk enn de noen gang har vært, og at noen centimeter med treverk imellom ikke er viktig hva avstand angår. Sånn tenker han , og sånn oppleves det et øyeblikk. Hun er der. Han har ikke hørt flere lyder etter den første, men likevel, noe gjør at han en stund ikke opplever annet enn at hun også står som ham, inn mot den samme døren.

Psykologisk drama

I det konkrete hendelser fra fortiden eksponeres, tiltar dramatikken i fortellingen. Det faktum at leseren innledningsvis informeres om at en av hovedpersonen bevisst har oppsøkt den andre, bidrar til at spenningen og intensiteten øker i takt med betroelsene. Forfatterens effektfulle veksling mellom indre monologer og korte og følelsesladede dialoger holder leseren på tå hev. Og litt etter litt eksponeres leseren for grusomheter som nesten ikke er til å holde ut. De to tragiske skikkelsene aktualiserer gjennom sine historier en av menneskeheten store gåter: ondskapen og dens vesen.

… sakte førte han meg, som om vi hadde all verdens tid, og det var en følelse jeg senere har tenkt at han var vant til, følelsen av tid, av at verden venter på ham og jeg var redd, jeg var faen så redd, jeg tenkte skytevåpen mot hodet og en skarp smerte og så ingenting og jeg husker ikke noe annet enn alle blikkene, kvinnene og vaktene og hans blikk, jeg var den de alle så på, og snart sto vi foran den utvalgte gruppen, og da, etter en stunds stillhet, spurte han meg hvem av de tyve vi skulle sende vekk i mitt sted.

Forbrytelse og straff

Boken kretser også rundt temaer som skyld, forsoning og forholdet mellom forbrytelse og straff. Temaer som - selv om de nevnes eksplisitt - for det meste ligger skjult i det uuttalte, som gjennom sin tilstedeværelse øker følelsen av oppgitthet, desperasjon og uhygge. Noe som særlig fremkommer mot slutten av boken, der forholdet mellom mannen og kvinnen utvikler seg til absurd teater. «Et siste ansikt» har i det hele tatt mange likhetstrekk med et teaterstykke. Et groteskt og illevarslende stykke om menneskehetens forfallshistorie. Tenker jeg.

Men om man forholder seg til mikrokosmos, er «Et siste ansikt» først og fremst en tilstandsrapport fra to menneskers som lever i en verden som ikke lenger gir mening. To mennesker som straffer seg selv, og søker bot og forsoning ved hjelp av hverandre. Helt til virkeligheten ødelegger det hele. Og den mannlige hovedpersonen mer og mer fremstår som en moderne utgave av Roskolnikov i Dostojevskis berømte roman «Forbrytelse og straff».

Cella ligger bak kjøkkenet. Det lille rommet tidligere brukt som gjesterom eller oppbevaringsrom. Mest oppbevaringsrom, tenker han, sikkert ikke mange gjester, det kan han ikke forestille seg, men en seng, det står det der, en seng og et nattbord og en kommode og et skap. Mer trenger han ikke. Vinduet er dekket med en finerplate tilmålt og brakt til leiligheten før innlåsningen. En finerplate med en utskåret åpning i den øverste delen, slik han tenker seg en celle.

Espen A. Amundsen, 5. januar 2007