Smart, men oversminket

«Så blir det stilt» er en kjølig lek med virkeligheter.

Ok. Trekk pusten og konsentrer deg. Here goes: Tre menn står på scenen gjennom hele «Så blir det stilt». Men de beveger seg stadig vertikalt, fra et narrativt nivå til et annet. På det ene nivået spiller de ut konfrontasjoner mennesker imellom, bruddstykker av liv, med tilnærmet realisme. På det andre nivået er de tre observatører, som betrakter de samme situasjonene på avstand, diskuterer og kommenterer. Bildet kompliseres ytterligere av at flere av de semirealistiske situasjonene, kanskje alle, foregår i et sci-fi-aktig univers, i en slags nasjon som flyter på havet. Temaene som går igjen er kamp om makt og status, språkets flyktighet og flertydighet, og, som så ofte, menneskenes følelse av å være ubønnhørlig alene.

Weltschmerz

Arne Lygres «Så blir det stilt», som heter «Så stillhet» i bokmålsutgivelsen, mestrer å si noe komplisert gjennom et enkelt motiv. Det er et ambisiøst og ekspansivt skuespill, som veksler hyppigere mellom dimensjoner enn «The Matrix"» og «Alice i eventyrland» til sammen. Regissør Torkil Sandsund har valgt å låse teksten til en bestemt estetikk. De tre mennene er sterkt sminket, med nyfarget hår. Med whiskyglass i hånden beveger de seg rundt hverandre i en hvit salong under en speisa lysekrone. Det minner både om åttitallet og om tidligere tiårs visjon av fremtiden: De melkehvite marerittene til Stanley Kubrick fra «A Clockwork Orange» og «2001: En romodyssé» De lyse omgivelsene blir en kontrast til stykkets generelle dommedagsstemning, weltschmerz, skarpe sosiale observasjoner og sardoniske humor.

Spill i spillet

Sandsunds grep fremstår som en logisk visuell forlengelse av Lygres tekst, der det er samtalen de tre hovedpersonene imellom og ikke scenene de spiller ut som virker som det virkelige nivået. Samtidig blir det ikke helt til å tro på, og tidvis forvirrende, når de tre går inn i situasjoner som små barn eller militære ledere. Fortellingene om gutten som blir offer for en brutal lek eller kvinnen som mistet et ufødt barn mister punch ved at de så tydelig er et spill inne i spillet. Skuespillerne, Tobias Santelmann, Morten Espeland og Håkon Mathias Vassvik er dessuten instruert i en kald, distansiert spillestil som holder oss på avstand. «Så blir det stilt»blir mer av en intellektuell opplevelse enn en følelsesmessig. Forestillingen er på ingen måte fullkommen. Men den er gjennomgående interessant. Og det er det tross alt ikke mye man kan si om.

Inger Merete Hobbelstad, Dagbladet, 01.03.09